Odveig Klyve

Biografia

Odveig Klyve, (1954) è una scrittrice, traduttrice e cineasta norvegese . Autrice di nove libri di poesie, otto libri per bambini. Le sue poesie sono state tradotte in numerose lingue. Klyve ha anche tradotto in norvegese le poesie dell’ australiana Kit Kelen, del’iraniano Forugh Farrokhzad, il palestinese Fadwa Tuqan e le inglesi Sarah Maguire e Gerda Mayer. Odveig Klyve ha scritto e diretto parecchi cortometragi selezionati in diversi film festival internazionali in Europa, USA, Canada, Giappone e India. Odveig Klyve vive a Stavanger nella costa occidentale della Norvegia. website: www.odveigklyve.no

Bibliografia: Glasfjorden A translation of poems by the Australian poet Kit Kelen, Kalilo 2019. La oss ta den blå himmelen med storm, poems CappelenDamm 2015. Kjærleikens geometri selected poems CappelenDamm 2014. Alle blad har mist sitt tre A translation of poems by the English poet Gerda Mayer, Nordsjø forlag 2013. Vintereple, novel, Wigestrand 2013. Lyden av sol poems, CappelenDamm 2012. Ballistisk (Ballistic) poems Bokforlaget 2010. Granatepla i Kandahar (The Pomegranates of Kandahar) A translation of poems by the English poet Sarah Maguire, Nordsjø forlag 2008. Glad i deg ( Fond of you) a poem, photo by Tove Elin Berg Wigestrand 2007. Aleine med dagane (Alone with the days) a translation of poems by the Palestinian poet Fadwa Tuqan, Cappelen 2005. Det andre blikket poems (Second Sight) Cappelen 2006. Algebraisk. Cappelen 2004. Ein annan fødsel (A Second Birth), a translation of poems by the Iranian poet Forugh Farrokhzad, Cappelen, 2002. Samtidig poems (At The Same Time). Cappelen, 1999. Gravitasjon poems (Gravitation). Cappelen, 1996. Ei dobbel rørsle poems (Doubled Movement). Cappelen, 1994. Rift (Rift). poems Cappelen, 1993.

Libri per bambini:
Hemmeleg ( Secret) Det norske Samlaget 2007. Sterkest – Historien om Tre (Strongest- The Story of Three) Damm 2006. Da en møte to (When One Met Two). Damm, 2004. Historien om null (The Story of Zero). Damm, 2003. Den store tallsjongløren (The Big Number-Juggler).  Damm, 2002. Drømmebyggerne (The Dream Builders). Damm, 2001. Basunengelen (The Bassoon Angel). Cappelen, 1997. Papirfly (Paper Plane). Cappelen, 1995.

 

Letture

Poesie

(con traduzioni in lingua inglese di John Irons e in lingua italiana di Anna Lombardo Geymonat)

1. Du er kroppen

Du er kroppen,
ein hage, eit land,
ei slagmark.
Du er kroppen,
ein som kviskrar,
som brøler.
Du er kroppen,
ein jeger, ei volve,
ein tiggar.

Du er kroppen,
ein modig, ein overmodig,
tatovert av fortid,
såra.
Du er kroppen,
den som vil og
vil.

Du er kroppen,
ei lilje, eit kratt av nyperoser,
eit pæretre, ein åker
Du er vinter,
haust.

Du er kroppen,
ein klode med grenser
og hemmelege språk.

1.1 You are the body

You are the body,
a garden, a country,
a battlefield.
You are the body,
one who whispers,
who shouts.
You are the body,
a hunter, a volve,
a beggar.

You are the body,
one who is daring, brave
tattoed by the past,
wounded.
You are the body,
the one who wills and
wants.

You are the body,
a lily, a thicket of briars,
a pear-tree, a field ,
You are winter,
autumn.

You are the body,
a planet with borders
and secret languages.

1.2 Sei il corpo

Sei il corpo,
un giardino, un paese,
un campo di battaglia.
Sei il corpo,
uno che bisbiglia,
che urla.
Sei il corpo,
cacciatore, veggente,
mendicante.

Sei il corpo,
uno che osa, coraggioso
tatuato dal passato,
ferito.
Sei il corpo,
quello che ha volontà e
vuole.

Sei il corpo,
un giglio, un boschetto di rovi,
un albero di pero, un campo.
Sei inverno,
autunno.

Sei il corpo,
un pianeta con confini
e linguaggi segreti.

2. Å leva er det å stava?

Å leva
er det å stava,
er det å gå seg vill
og finna
noko som du
ikkje visste om?

Alfabetet er
kodar, klossar,
teikn.

Alfabetet kviskrar ein løyndom,
byggjer eit slott,
roper ut frå det høgaste tårnet.

Alfabetet revnar i kladdebøkene,
Verda må setjast saman
på ny.

Du er ei heks, ein jeger, ein engel,
gjennom skogen av
bokstavar.

Kvar er det som kan
skapast om, fangast inn,
sleppast fri?

Kven flyr gjennom tida
når orda veks fram
skeive og skjelvande?

*

2.1 To live is it to spell?

To live
is it to spell,
is it to get lost
and find
something you did not
know about?

The alphabet is
codes, blocks,
signs.

The alphabet whispers a secret,
builds a castle,
calls out from the highest tower.

The alphabet cracks in the notebooks,
The world must be put together again
anew.
You are a witch, a hunter, an angel,
through the forest of
letters.

Is what remains that which can be
recreated, captured,
set free?

Who flies through the time
when the words emerge
skewed and shivering?

*

2.2 Vivere è sillabare?

Vivere
è sillabare
è perdersi
e trovare
qualcosa che non
sapevi prima?

L’alfabeto è
codici, blocchi,
segni.

L’alfabeto sussurra un segreto,
costruisce un castello,
chiama dalla torre più alta.

L’alfabeto s’incrina nei quaderni,
il mondo deve essere ricomposto
nuovamente.
Sei una strega, una cacciatrice, un angelo,
attraverso la foresta
delle lettere.

È ciò che rimane che può essere
ricreato, catturato,
liberato?

Chi vola attraverso il tempo
quando le parole emergono
inclinate e tremanti?

 

3. Kva er det å bli fødd

Kva er det
å bli fødd?

Og kva var før det?
Kva var i det første?
Var det lys
berre lys ?

Og så
varmt mørke
i det første havet
bølgjer
lydar
stemmer
songar.
Du vakna,
vart byssa i søvn.

Men stormen kom
den nådelause,
kasta deg ut av
det trygge mørket
inn i det kvite
inn i blikk
inntil hud
inn i kjærleik.

*

Kva er det
å bli fødd
inn i ein kjærleik ?

Å fly gjennom rommet
i hender som varsamt
held.

Å bli sveipt
i rastlaus undring
i tålmod.

Å landa på jorda
og sakte
sakte
læra å
balansera
mellom netter og dagar
mellom det tunge og lette
mellom stille og ord.

Å vera ein kropp
som vil fanga sola
som snublar
og blir løfta
mot himmelen.

*

Kva er det
å bli løfta
mot himmelen?

Er det å sveva i noko
større enn kroppen,
større enn natt og dag,
større enn orda?

Er det å pusta
utan å skjøna.
Og etterpå
landa tungt på jorda
medan sjela foldar
vengene.

*

Kva er det som kviskrar
som ropar.

Kva er det som revnar, som sprekk
som singlar

Kven kastar bitane av ei bøn
ut i vinden og bannar.

Sjela syng salmar
og drikkeviser.

Sorga tygg orda i seg
gjennom nettene.

Kva er det å vera
og ikkje vera?

*

Sjela kviskrar
eit hemmeleg rim for deg
før du slår augo opp.

Sjela flyr med deg
gjennom verda.
Her, seier sjela
her, her.
Kan du lytta
kan du smaka
kan du sjå
kan du lukta
kan du kjenna?

Her finst uendeleg sorg
seier sjela,
og uendeleg glede.

Ikkje vær redd!
seier sjela.

Du er.
Eg er.

*

Kva er det å bli fødd
og veksa opp?

Alle mysteria
alt det vi ikkje veit

alle hemmelege sår
alt det vidunderlege

alt det som ikkje vart
alt som vi ventar på

å smelta isen på
frosne vindauge med pusten

å segla inn i
ein lattermild sommar

medan sjela skrubbar søle av
vengene og heng dei ut
i vinden.

*

3.1 What is it to be born

What is it
to be born?

And what was before that?
What was there first
Was it light
just light?

And then
warm darkness
in the first ocean
waves
sounds
voices
songs.
You woke up,
were lulled to sleep.

But the storm came
merciless,
threw you out of
the secure darkness
into the white
into the look
into skin
into love.

*

What is it like
to be born
into a love?

To fly through space
in hands that tenderly
hold you.

To be wrapped
in restless wonder
in patience.

To land on the earth
and slowly
slowly
learn to
balance
between nights and days
between the heavy and the light
between silence and words.

To be a body
that wants to catch the sun
that stumbles
and is lifted up
towards the sky.

*

What is it like
to be lifted up
towards the sky?

Is it to float in something
larger than the body
larger than night and day,
larger than words?

Is it to breathe
without perceiving.
And afterwards
to land heavily on the earth
while the soul folds
its wings?

*

What it is that whispers
that shouts.

What is it that splits, that cracks,
that shatters .
Who is throwing bits of a prayer
out into the wind and cursing.

The soul sings hymns
and drinking songs.

Grief chews on the words
through the nights.

What is it like to be
and not to be?

*

The soul whispers
a secret rhyme for you
before you open your eyes.

The soul flies with you
through the world.
Here, the soul says
here, here.
Can you listen
can you taste
can you see
can you smell
can you feel?

Here is endless grief?
the soul says,
and endless joy.

Do not be afraid!
the soul says.

You are.
I am.

*

What is it to be born
and grow up?

All the mysteries
all that we do not know

all the secret wounds
all that is wonderful

all that did not come to be
all that we are waiting for

to melt the ice on
frozen windows with our breath

to sail into
a laughing summer

while the soul scrubs dirt off
its wings and hangs them out
in the wind.

*

3.2 Cosa vuol dire nascere

Cosa vuol dire
nascere?

E cosa c’era prima di questo?
Cosa c’era prima
Era luce
solo luce?

E poi
calda oscurità
nel primo oceano
onde
suoni
voci
canzoni.
Ti sei svegliato,
sei stato cullato per dormire.

Ma la tempesta è arrivata
spietata,
ti ha gettato fuori
dalla oscurità sicura
nel bianco
nello sguardo
nella pelle
nell’amore.

*

Come è
nascere
nell’amore?

Volare attraverso lo spazio
in mani che teneramente
ti tengono.

Essere avvolti
con instancabile meraviglia
con pazienza.

Approdare sulla terra
e lentamente
lentamente
imparare
l’equilibrio
tra notti e giorni
tra forte e lieve
tra silenzio e parole.

Essere corpo
che vuole afferrare il sole
che inciampa
ed è sollevato
al cielo.

*

Come è
essere sollevato
al cielo?

È fluttuare in qualcosa
più grande del corpo
più grande della notte e del giorno,
più grande delle parole?

È respirare
senza percepire.
E dopo
atterrare pesantemente sulla terra
mentre l’anima ripiega
le ali?

*

Che cosa sussurra
cosa urla.

Cosa è che si divide, che si spezza,
che si frantuma.
Chi getta frammenti di preghiera
nel vento e maledice.

L’anima canta inni
e beve canzoni.

Il dolore mastica le parole
attraverso le notti.

Come è essere
e non essere?

*

L’anima sussurra
una rima segreta per te
prima che tu apra gli occhi.

L’anima vola con te
attraverso il mondo.
Qui, l’anima dice
qui, qui.
Puoi ascoltare
puoi assaporare
puoi vedere
puoi odorare
puoi provare sensazioni?

Ecco l’infinito dolore?
l’anima dice,
e l’infinita gioia.

Non aver paura!
l’anima dice.

Tu sei.
Io sono.

*

Come è nascere
e crescere?

tutti i misteri
tutto ciò che non sappiamo

tutte le ferite segrete
tutto quello che è meraviglioso

tutto ciò che non è diventato
tutto ciò che stiamo aspettando

per sciogliere il ghiaccio
su finestre congelate col nostro respiro

veleggiare in
un’estate che ride

mentre l’anima rimuove lo sporco
dalle ali e le appende fuori
nel vento.

 

 

4. Vi som reiser mellom tid og tyngd

Vi som reiser mellom tid og tyngd
Kvar er vi på veg med våre minne,
vår kjærleik?
Vi reiser saman med alt
som vi enno ikkje har fått sagt.

Gjennom denne verda reiser vi,
mellom teikn som ropar om alt som
kan fylla eit menneske med lukke,
alt som kan kjøpast.

Men vi veit det.
Lukke er det som ikkje kan fangast,
ikkje kan formast.
Lukke er det som gøymer seg i graset,
det som slepp unna kategoriane,
det vi kan skimta over dei mørke skyene,
det vi brått og uventa kan finna,
ein song, ein setning, ein varme
midt i materien som rører seg
mellom gravitasjon og fart,
midt i dei skjøre månadene
når ein ventar på eit nyfødd barn,
midt i det første klynket
frå eit lite menneske.

Lukke er lyden av latteren til dei ein elskar,
av den jamne pusten til sovande,
Det er angen av kaffi om morgonen,
forventninga når dagen grip tak i oss.
Det er synet av lauv som visnar,
av våren som vekkjer oss ein vintermorgon
med lysande klokker.
Det er gleda over orda som kjem til oss
frå arbeid, frå bøker, frå tankane våre,
frå det vi deler med einannan.
Det er dei lange, stille kveldane
som held rundt oss.
Det er brøddeigen som hevar seg så sakte
at ein kan høyra draumar stiga.

Kvardagen talar til oss
i sine mange språk.
Han brukar ikkje så store ord.

Lytt seier han.
Underet finst over alt.
Kan du sjå?
Kan du smaka?
Det gøymer seg her,
heilt nær.

*

4.1 We who travel between time and weight

We who travel between time and weight
Where are we going with our memories,
our love?
We travel together with all
we have not yet managed to say.

We travel through this world,
among signs that tell of all that
can fill a human being with happiness,
all that can be bought.

But we know it.
Happiness is something that can’t be caught
can’t be formed.
Happiness is what hides in the grass,
what escape our categories,
what we can almost make out above the dark clouds,
what we suddenly, unexpectedly can find,
a song, a sentence, a warmth
in the midst of the matter that moves
between gravitation and velocity,
in the midst of the fragile months
when we are waiting for a new-born child,
in the midst of the first whimper
from a tiny human being.

Happiness is the sound of laughter to those one loves,
the even breathing of those asleep,
It is the scent of coffee in the morning,
the expectation when the day grabs hold of us.
It is the sight of leaves withering,
of spring that wakes us one winter morning
with gleaming bells.
It is joy at the words that come to us
from work, from books, from our thoughts,
from what we share with each other.
It is the long, quiet evenings
that embrace us.
It is the bread dough that rises so gently
that one can hear dreams ascend.

The everyday speaks to us
with its many languages.
It does not use really big words.

Listen, it says.
The miracle is everywhere.
Can you see?
Can you taste?
It is hiding here,
right up close.

*

4.2 Noi che viaggiamo tra tempo e peso

Noi che viaggiamo tra tempo e peso
Dove stiamo andando con le nostre memorie,
l’amore?
Viaggiamo assieme con tutti
ancora non siamo riusciti a dirlo.

Viaggiamo per questo mondo,
tra segni che ci parlano di tutto ciò
che può riempire un essere umano di felicità,
tutto ciò che possiamo comprare.

Ma lo sappiamo.
La felicità è un qualcosa che non può essere afferrata
non può essere formata.
La felicità è ciò che si nasconde nell’erba,
ciò che fugge dalle categorie,
ciò che a malapena si può intravedere sopra le nubi scure,
ciò che improvvisamente, inaspettatamente possiamo trovare,
una canzone, una frase, un calore
nel mezzo della materia che si muove
tra gravità e velocità,
nel mezzo dei mesi fragili
quando si aspetta una nuova nascita,
nel mezzo del primo vagito
di un piccolo essere umano.

La felicità è il suono della risata per coloro che si amano,
il respiro regolare di quelli addormentati,
è il profumo del caffè la mattina,
l’attesa quando il giorno ci afferra.
È il vedere le foglie che appassiscono,
della primavera che ci sveglia una mattina d’inverno
con luccicanti campane.
È gioia per le parole che ci vengono incontro
dal lavoro, dai libri, dai nostri pensieri,
da ciò che condividiamo con gli altri.
È le lunghe, tranquille serate
che ci abbracciano.
È l’impasto del pane che si alza così delicatamente
che uno può sentire sorgere i propri sogni.

Il quotidiano ci parla
con le sue molte lingue.
Non usa paroloni.

Ascolta, dice.
Il miracolo è ovunque.
Riesci a vedere?
Riesci ad assaporare?
Si nasconde qui,
da vicino.